Ferie i Italia 2005
Turen gjekk fyrst med taxi til flyplassen Köln/Bonn som ligg 40 km frå
Ahrweiler der me bur. Deretter med fly Bonn – Bologna. I Bologna venta
ein leigebil på oss. Vidare bar det først på autostrada A1 over fjellet til
Firenze, ein strekning på 100 km. Det var det villmannskøyring der. Det var
delvis tre spor. Lastebilar køyrde forbi i spor to og brukte ofte ein del av
spor tre.
Det er eit fint fjellandskap, men eg fekk ikkje sett mykje av det, eg måtte
passa på trafikken. For Jutta var det også ei oppleving, men ikkje landskapet.
Ho held også augene meir på trafikken enn på landskapet omkring.
Frå Firenze bar det sørvestover omlag 70 km på ulike vegar til ein liten by, Montaione.
Byen ligg på ei høgde. Me køyrde gjennom byen og eit par kilometer ned på
andre sida til feriebustaden vår. Den siste kilometeren var i reisebeskrivelsen
vår kalla ein ”naturveg”. Eg vil heller kalla vegen ein dårleg ”stølsveg”.
Klokka var over åtte og det mørkna då me kom fram. Nøkkelen sto i døra. Det
var berre å gå inn. Inne venta oss ei velkomsthelsing med frukt, vin, vatn,
juice og spaghetti.
Etter å ha fått inn sakene våre, sette me oss ned ved fjernsynet med eit glas
vin. Det var ei mengd med italienske og tyske program. Det som interesserte oss
var været i Toscana. Det fann me til slutt. Som venta i Italia på denne tida,
kunne det verta både sol og regn.
Fredag 15.4.2005
Me vakna opp med solskinn. Frå vindaugo ser me store oliven og vinhagar og
overalt skin den raudbrune terrakotta-jorda igjennom. På trappa sit ein katt og
vill inn. Truleg har dei førre gjestene gjeve han mat.
Huset ligg så langt frå allfarveg at me ikkje høyrer bilane. Fly høyrer me
så vidt av og til. Det einaste som ”forstyrrar” er fuglesongen og ein gauk
som gjel bort i lia.
Etter ein liten frukost drog me opp i Montaione for å handla mat. Snøgt finn
me fram til Coop. Butikken er liten, men har eit godt utval. Så det meste me
trengde fann me. Brødet henta me i bakarbutikken. Då me gjekk ut av butikken
sa me ”arrividerci” og fekk til svar ”bongiorno”. Dette forvirra oss
svært det var som ein hadde ein hadde sagt ”god dag” når ein går ut av
butikken. Heldigvis fekk me ”arrividerci” etter oss hjå slaktaren då me
gjekk ut av butikken der. Så det var no berre eit unntak hjå bakaren.
Om ettermiddagen tok me ein tur til San Gimiano, byen med dei mange
tårna. Den er omtalt i alle reiseforteljingar frå Toscana, så eg trur ikkje
at eg har noko nytt å fortelja derifrå. Me kom der i 1330 tida. Byen verka tom
utan butikkfolk og turistar. Men etter kvart strøymde turistane inn og dei
handlane kom fram i ”lyset”. Då me forlet byen i 1500 tida, var gatene som
ei maurtue, full av folk som kom og gjekk i alle retningar.
Me la retningen mot Volterra, ein av dei elste byane i Toscana. Han ligg
oppe på ei fjell i 550 meters høgd. Det var San Gimiano omatt, berre at her
var det fullt av liv og rørsle i denne maurtua alt då me kom. Overalt vert det
seld ting av alabast, akkurat som i San Gimiano.
Landskapet her er fascinerande. Overalt er det dalar der det enno så tidleg på
året renn elver eller bekkar på botn. På høgdene ligg landsbyar og byar.
Innimellom er det så bondegardar og vin og olivenhagar. Vegane går i sving og
krok, opp og ned, ofte manglar det beskyttelse mot å køyra utfor, akkurat som
på Vestlandet enkelte stader.
I nokre landsbyar er det einvegskøyring med lysregulering. På ein stad nytta
ein mann seg av dette med å tene pengar med å vaska støv av frontrutene på
bilar som venta på grønt lys.
Laurdag 16.4.2005
Regn, regn!
I dag sov me lenge. Det høvde å ta ein tur i eit stort supermarked 10 km i
frå oss, for å sjå kva dei hadde der. Der har Coop ein stor butikk. Det var
laurdag og overfyllt parkplass. På italiensk vis med køyring mot
køyreretningen og trengja oss fram, fekk me tilslutt ein plass.
Sidan nyår er det ikkje lenger lov å røykja på serveringstader. Utanfor ein
kaffebar trengde seg nokre personar saman med sigarettane sine i ly for regnet.
Verkeleg – røykeforbodet vert respektert! Inne var det herleg fritt for
røyk. Snøgt fekk me oss ein Cappcucino kvar til 1 euro for koppen. Inne i det
store supermarkedet kunne ein få ”alt” – berre ikkje ”det” spesielle
tyske eller norske. Handlevogna vart i alle fall full og totalprisen var det
ikkje noko å seia til.
Det regna vidare, så etter middag la me oss nedpå.
Etter ei stund svatt me opp og trudde det var jordskjelv, men så gjekk det opp
for oss det var kome nye feriegjester i bustaden ved sida av oss. Det var ein
familie frå Sveits med tre ungar og ein stor hund. Dei hadde vel køyrt
strekningen i eitt – omlag 700 km – og no bar det laus med gøying, roping
og noko som verka som ballspel mot veggene i roma. Det hjelpte lite å stå opp
og setja på fjernsynet. Me trefte husforvaltaren litt seinare. Han var klar
over støynivået og sa han ville snakka med dei. Etter ei stund kom støyen ned
på det som er vanleg i eit hus der fleire familiar bur.
Sundag 17.4.2005
I dag har me besøkt eit kloster med mange små kapell rundt om kring i
San Vivaldo ikkje langt frå oss. Det vert kalla ”Jerusalem”. For
katolikkar er sikkert interessant, men ikkje for lutheranarar som oss.
Måndag 18.42005
Det har ikkje regna ein dråpe heile dagen.
Det er klårvær og eg har sett snøfjell i nord. Der er fjella opp i 2000
meters høge.
Valet på ein ny pave er i gang. Resultatet av fyrste valomgang er ”fumata
nera” (svart røyk).
Denne dagen gjekk turen til Sienna. Det er også ein kjent by som alle
sikkert kjenner frå tallause bøker, hefter og fjernsynsfilmar, så eg trur
ikkje eg kan fortelja noko særleg nytt. Det som alltid er spanande når ein
kjem til ein gamal by i Italia er, kvar kan ein parkera. Me hadde eit enkelt
kart med parkeringsplassar innteikna. Men kartet viste ikkje innfartsårene
eller einvegsgatene. Me køyrde ein runde rund den gamle festningen, slik at me
fann ut kvar me var. På neste runde valde me oss så ut den høvlegaste
parkeringsplassen og sette bilen frå oss attmed den høge festningsmuren (alle
gamle byar er bygd på ei høgd og alle har ein festning). Fotballplassen ligg
like ved, så når det er fotballkamp, er plassen full av bilane til
fotballtilhengjarane. Det stinka av urin der – som om ein bonde hadde spreidd
gylle. Ja slik er det i Italia.
Me tok retningen mot plassen midt i byen der det årlege hesteveddeløpet vert
halde. Det såg annleis ut enn det eg hadde forestilt meg. Plassen var skrå og
usymetrisk og gjer det vanskelegare for hestane å halda banen. Plassen er
steinlagd. Men den dagen veddeløpet går, har ein fyllt opp med sand. Overalt
rundt plassen er det restaurantar og suvenir- buer. Overalt sat det folk på
steinbrulegginga og sola seg. Mange snakkar engelsk og tysk. Prisen på mat og
drikke er mangdobbelt av det ein finn på stadar utan turisme.
I ”Duoma” (katedralen) var det kø for å koma inn. Ein ”Carabiniero”
med pistol i beltet var og der for å sjå etter at alt gjekk roleg føre seg.
Det er teljeapparat som tel dei som går inn og dei som går ut (slik som bilane
på parkeringsplassane vert talde) Det var maksimum lov til å vera 700 personar
inne i katedralen. Då me var der var det omlag 250 som var inne på ein gong.
Det verka like vel som ei maurtue
Det som er meir interessant er å sjå på livet der turistane ikkje er. Eldre
menn som sit på ein fortauskafe og pratar. Når ein kjem forbi eit par timar
seinare sit dei enno der. I Sienna er det ikkje ofte slikt å sjå, men i
Montaione der me bur, er det vanleg. Ikkje kan dei så mykje engelsk og tysk.
Butikkfolk i Montagnione kan nok telja litt på engelsk og tysk, men elles så
må me bruka italiensken.
Tysdag 19.4.2005
Det har, som vanleg regna i natt. Utover dagen regna det av og til.
I dag her me teke det med ro. Ein 10 km nord for Montagione ligg det eit anna
ferieanlegg som tilhøyrer dei same som leiger ut til oss. Me tok ein tur dit
for å sjå på det. Det er mykje finare enn her. Det var ei som heiter Rita,
som leia det. Vel framme fann me berre handverkarar som var opptekne med å
pussa opp. Ein tysk bil sto på parkeringsplassen, så det var nok rette
plassen. Ein viste oss vegen til Rita sitt kontor. Diverre så var ho ikkje der.
Ein annan sa at ho sikkert var tilbake ”mezzogiorno” (til middags ,klokka
12). Litt seinare kom ei italiensk dame som også ville hjelpa oss. Ho var og
ringde, men fekk ikkje tak i Rita. Me fekk prøva att klokka 3 sa ho.
Me venta ikkje men for vegen vidare til neste by, Castel Fiorentino, der
me ville handla på Coop slik som på laurdagen. Det skulle vera 5 km dit i
fylgje informasjon om feriestaden. Det viste seg å vera 10 km. Ja slik er det
Italia.
Onsdag 20.4.2005
Eg kjøper rundstykke kvar morgon i ein liten bakarbutikk. I dag retta ho
som arbeider der på italiensken min. Eg ba som alltid om ”quattro (4) panini,
prego”. Det heiter panine, sa ho – ”hokjønn”. Eg takka for
leksjonen og har passa på å seia det rett seinare.
Jutta trengde å oppsøkja ein lege. Frå eit hefte me hadde om Montagione ,
fann me fram til eit lite legekontor. Det var ikkje noko skilt utafor. Oppe i
andre etasje sto det legepraksis og openingstider. Kontoret var stengt. Korkje
opningstider eller namnet på legen stemde med heftet.
Me fann eit lite apoteket. Og fekk god hjelp, til å finna ein lege. Han hadde
open frå klokka 17. Etter litt søking, fann me ei dør der det sto
opningstider på ein lapp. Namnet på legen – eller om det var eit legekontor,
sto det ikkje noko om. Inne i venterommet sat det fire personar. Eg spurde om
ein skulle melda seg hjå ei kontorsøster, men noko slikt fanst ikkje. Etter ei
stund kom legen. Dei andre kom sjølvsagt fyrst inn, men til slutt var det vår
tur. Det vart snakka på engelsk, tysk og italiensk. Han gav seg god tid og
brukte medisinsk ordbok.
Torsdag 21.4.2005
Høyreapparata mitt var mekanisk i stykke. Så eg gjekk til apoteket og snakka
med apotekaren. Han gav adressa til ein høyreapparatspesialist i Castel
Fiorentino. Han visste ikkje den nøyaktige adressa, så me spurde oss fram. Der
snakka dei ikkje eit ord anna enn italiensk, men me forsto kvarandre og han fekk
apparata i orden. Betaling ville han ikkje ha.
Så gjekk turen vidare inn kjernelandskapet Chianti. Me køyrde sørover
til Poggibonsi og deretter i krok og sving oppover mot Castellina
(”Den vesle festningen”). Det var ei oppleving. Bilen rulla i 2. og 3 gir.
Det er som å køyra på dei mest krokete vestlandsvegar som finst. Det kan ofte
vera djupe grøfter og/eller manglande føringsskinner. Der det er
føringsskinner, er dei ikkje ført på skrå ned i bakken på enden slik det
vart innført i Tyskland for lenge sidan (Norge fylgde etter 10 år seinare).
Snøggare enn 30-40 km kunne me ikkje køyra. Skog, vinmarker, eng og beite
veksla heile vegen. Det er mykje stein i jorda. På mange stader er det som i
Norge. Dei har no sett inn maskiner og har rydda dei store steinane til sides og
planert. Dei mindre steinane, på 10-20 cm, låg att der dei hadde - eller
skulle planta - nye vinstokkar. Elles så var det mange marker i brattlende og
med mykje knausar og store steinar som låg brakk og voks til med kratt.
Castellina ligg i 600 meters høgd og er meir ein landsby enn by. Dei har eit
vinkooperativ med dyre, men ikkje gode vinar - og så den vesle borga. På ein
parkeringsplass var det eit toalett med betalingsautomat, men som andre stader
som me har prøvd, verka ikkje automaten. Så då var det å køyra vidare og
gå i skogen, og skog er det nok av.
Seinare kom me fram til Radda – ein malererisk by ein smal åsrygg.
Historia fortel at det var mykje strid mellom Firenze og Sienna kvar grensa
mellom dei skulle gå. Dei vart samde om at ein morgon ved fyrste hanegal skulle
ein ryttar frå kvar by rida i retning av den andre byen. I Firenze let dei
hanen svelta slik at han var uroleg og gol svært tidleg. Ryttaren sette av stad
og kom heilt fram til Radda før han møtte ryttaren frå Sienna. Difor kom
grensa til å gå mykje nærare til Sienna enn til Firenze. – Den svarte hanen
(Gallo Nero) vert brukt på Chiantiflaskene som varemerke den dag i dag.
I kafeen på torget i Radda sel dei spesiell årgangsvin, som kostar 100 – 200
Euro for flaska.
Laurdag 23.4.2005
Tur til Massa Marittima –100 km – 2 ½ time – ”den vakraste byen”
i Maremma området. Skuffande – ikkje noko finare enn andre.
Vegen gjekk forbi Volterra og gjennom Larderello – i djevelens dal. På
ein strekning av 10 km lukta det sterkt av svovel. Der er det kraftverk som
produserer elektrisk straum frå jordvarme. Vatnet kjem fram som damp med
temperatur på over 200 grader.
Det bur mykje folk i ”djevelens dal”, men dei kjenner vel ikkje svovellukta,
dei er så vand til ho.
Sundag 24.4.2005
Ein roleg dag. Familien på 5 pluss hund har reist. Det er heilt stille i
huset. Jutta er mykje betre. Me har spasert litt omkring i landskapet nær
feriebustaden.
Måndag 25.4.2005
Ein times køyring nord for Montainone ligg Vinci, der Leonardo da
Vinci kom i frå.
Ein har no bygd eit museum der ein har laga og stilt ut ting som han teikna. Der
er både pansarvogner ,dykkarutstyr om mange andre maskiner. Nokre av dei var
realisert medan han levde. Andre støva ned i arkiva.
Etteralt regnet har jorda nedanfor huset turka så mykje at bonden kan koma seg
utpå. Han driv på til etter det har vorte mørkt. På marka nedanfor oss
brukar han ein liten beltetraktor med horv. Elles så brukar han traktor med
4-hjuls drev.
Tysdag 26.4.2005
Sola skin frå skyfri himmel. Det er turt og varmt, og no har dei små
svarte maurane funnen vegen inn i kjøkkenet. Det var ein par ”spionar” i
går, men me tenkte ikkje meir over det. Dei kjem inn under terassedøra og i
dag fylgjer dei luktsporet rett fram til søppelbøtta i kjøkkenbenken. Ved
hjelp av ei vaskefille og mykje eddik har me laga ein luktbarriere og i kveld
hadde dei enno ikkje brote gjennom barrieren.
I dag tok me ein rur til Castelfiorentino. Det er ein by utan turistmus.
Byen er like velhalden som alle andre byar i området, men ein kan ikkje finna
ei utenlands avis eller tidsskrift der me gjekk.
I ein internetkafe var me innom for å sjå etter mail og for å lesa
nytt frå Norge. Nytt frå Tyskland har me i TV og aviser. Det kosta 0,50 €
ein halvtime. I Montaione tek ein for det same 2,00 € (Det er truleg
turistpris). Deretter gjekk me inn på ein kafe ved sida av, der me var dei
einaste gjestene. Me hadde knapt sett oss ved eit bord, då kjem ungguten som
arbeider i internetkafeen med fotoapparatet mitt, som eg hadde gløymt. Han
hadde sprunge ut på gata og leitt etter oss og hadde sett inn i kafeen og funne
oss der. Det er det same i alle land; på små stader, der det ikkje er
turistar, er folk ærlege.
Og korleis er prisen på ein cappucino her? 1 –ein- Euro for koppen. Servert
ved bordet!
I ein par små kombinerte butikkar med bøker og anna, spurde eg etter ein
bestemt bok om borgarkrigen i Italia i tida 1943-45-48. Eg vart merksam på boka
var nemnd i eit italiensk TV program. Diverre så hadde dei ikkje boka. Eg får
prøva andre stader.
Onsdag 27.4.2005
Den vesle dalen under oss er fylt med skodde. Over skodda skin sola. Det
vert nok ein fin dag.